VOLUSPÅ

*57


Sola svartner,
jord siger i hav,
fra himlen kverver
klare stjerner;
røyken velter
fra veldige bål,
høyt leiker flammen
mot himlen sjøl.

OLAV DEN HELLIGE

Olav Haraldson ble født på Ringerike i 995. Faren hans het Harald Grenske og moren het Åsta Gudbrandsdatter. Han var tippoldebarnet til Harald Hårfagre. Faren hans, Harald, døde før Olav ble født så moren hans giftet seg med en ny mann; Sigurd Syr. Han var bonde så Olav vokste opp på gården hans.

I tenårene dro Olav på flere vikingtokter, blant annet til England der han ble med Torkjell Høge og prøvde å ta London før de tok Canterbury i 1011. Etterpå var han en vinter i nåtidens Frankrike, hvor han bodde hos hertug Richard II av Normandie. Han hertugen var veldig kristen og det påvirket Olav mye. På vei tilbake til Norge hjalp han anglo-sakserkongen Adalred II med å vinne tilbake London fra danene. Han var samtidig med på å rive ned London Bridge. De mente egentlig å rive Tower Bridge, fordi den var så viktig for engelskmennene, men hadde ikke fulgt godt nok med så de tok London Bridge isteden.

Tilbake i Norge gikk Olav i gang med å legge Norge under seg. I 1015 hadde han så å si samlet hele landet. Han grunnla byen Borg, som senere ble Sarpsborg, i 1016 og utnevnte byen til hovedstaden. Olav giftet seg med datteren til kongen av Sverige, Astrid.

I 1023 ble kristenretten vedtatt på et kirkemøte som ble avholdt på Moster. Kristenretten er kirkens lover. Den ble ikke særlig populær for den forbød mye av det som var vanlig å gjøre på den tiden. Olav reiste veldig mye rundt i landet og prøvde å opprettholde denne loven, han truet folk som ikke ville med død, lemlestelse og at de kunne miste eiendommen sin. Dette skaffet ham mange uvenner og fiender. Men han var rettferdig; han satte samme krav til alle, bønder som storfolk.

Kongen av Danmark og England, Knut den mektige, kom til Norge i 1028. Han hadde med seg mye rikdom og penger og kjøpte seg allierte folk blandt stormennene. Olav mistet så mange av støttespillerne hans at han måtte flykte. Han dro til Gardarike, nåtidens Russland, sammen med noen trofaste menn og sønnen sin Magnus. Knut ble konge i Norge.

Etter omtrent et år i Gardarike fant Olav ut at han skulle prøve å ta tilbake Norge. Han samlet en hær og dro gjennom Sverige, til Verdal, litt nord for Nidaros, Trondheim. Der møttes han av en hær som ble ledet av Hårek fra Tjønna, Tore Hund og Kalv Arnesson. Hæren til Olav antas å ha vært rimelig mye mindre enn de andres hær. Slaget ved Stiklestad sto den 29. juli 1030. Hæren til de andre, som ble kalt Bondehæren, viste seg å være den sterkeste. Olav ble omringet av sine fiender. Snorre Sturlason forteller i sagaen sin at han ble drept av tre sår; Torstein Knarresmed hogg ham i låret med en øks, Tore Hund stakk et spyd inn i magen hans og han fikk et hugg i halsen med sverd. De er ikke helt sikkre på hvem som hugget ham i halsen, men de sier oftest at det var Kalv Arnesson som gjorde det.

Etterpå ble det fortalt mange underlige historier om ting som hadde skjedd med Olavs lik. For eksempel at en gammel, blind bonde hadde gått inn i skuret de hadde puttet liket til Olav i, midt på natten og gnidd Olav sitt blod inn i øynene og fikk synet tilbake.
Olav ble gravlagt på Nidaros. Det sies at liket hans ble gravd opp året etter og at skjegget, håret og neglene hans hadde vokst. Dette fikk folk til å mene at det hadde skjedd et under, så Olav fikk tilnavnet ”den hellige”. I etterkant har mange pilegrimer reist til Nidaros, hvor det ble bygd en stor, fin kirke; Nidrosdomen, til ære for Olav den hellige.

Så etter sin død kan man si at han klarte det han ikke greide mens han levde; å samle et kristent Norge til ett rike under en konge.